Hei og velkommen! Så koselig at du har funnet veien innom bloggen min.

På denne siden kommer jeg til å dele faglig innhold om emnet; Digital Markedsføring, som er en del av min Bachelor i Kreativ Markedskommunikasjon. Jeg har fått i oppgave å skrive et blogginnlegg der jeg skal fortelle om hvordan det er å være student i corona-pandemien.

Pandemien har for mange studenter vært utfordrende, ensomt, tomt og trist. For meg har det vært det stikk motsatte. Det som skulle gjøre så mange unge studenter deprimerte og isolerte, var det samme som hjalp meg ut av det. 

For at dere skal forstå, må vi gå tilbake til tiden før pandemien.

Forventninger.
Press.
Usikkerhet.
En bortkommen identitet. 


“Hvorfor tar jeg denne bacheloren?”
“Hva er meningen med det?”

“Er det riktig valg?”
“Hvem gjør jeg det egentlig for?”

Med alle de ubesvarte spørsmålene og en konstant følelse av å ikke strekke til, kom depresjonen. Og med depresjon, kom angst. Det ble vanskelig å gå på skolen, vanskelig å møte mennesker, vanskelig å løfte blikket. Jeg kunne sitte på bussen på vei til Bjørvika og kjenne at det ble tungt å puste. Jeg satt alltid på setet mot vinduet og nærmest dørene, kunne ikke sitte langt bak. For hvert stopp dørene åpnet seg, inhalerte jeg det jeg klarte av frisk luft før jeg kjempet meg videre.

Jeg sluttet å gå på skolen.

Da corona kom til Norge og landet stengte ned, fikk jeg familien min hjem. De lange dagene som pleide å bestå av å ligge på sofaen i morgenkåpe mens mann og barn var på jobb og skole, ble brått erstattet med hjemmeskole og full aktivitetsplan. Jeg fikk en ny mening og jeg måtte være sterk for sønnen min og den lille i magen.

Et vendepunkt.

I april 2020 ble jeg mamma igjen og jeg fikk en pause fra studiene. Månedene gikk altfor fort og tilbakevendingen til skolen kom fortere enn jeg ante, men fordi pandemien førte skolen hjem til meg, føltes det ikke så tungt. Plutselig kunne jeg få undervisning og kontakt med verden på en måte som føltes trygt og bekvemt, faktisk ganske ålreit. Jeg kan for første gang konsentrere meg helt og fullt om hva foreleser snakker om, uten all støy som kommer utenfra, uten å ta stilling til hva andre tenker om meg eller hvordan jeg må fremstå for dem. Terskelen for å logge inn på Zoom er langt fra så stor som å måtte være fysisk tilstede på skolen. Med muligheten for å se og høre tidligere forelesninger på opptak, kan jeg styre hverdagen mer selv. Jeg tar på meg AirPods og hører på forelesning mens jeg går tur, legger babyen eller kjører bil. Jeg har fått en sunn balanse mellom familietid, studietid og egentid.

En liten tur innom Finn.no, noen meldinger frem og tilbake og en kort kjøretur senere, har jeg fått en skrivepult og en kontorstol på det rommet som pleide å være roterom/gjesterom. Nå har jeg mitt eget arbeidssted hjemme, der jeg tar med meg en iskaffe eller varm kopp med te, tenner lys og logger på. Det føles godt. En følelse av mestring. Og hvert tredje kvarter går jeg ut i stua og blir møtt med smil og latter fra baby Leon som minner meg på hvorfor jeg gjør dette. Og storebror Julian, som går i andreklasse kan gå rett hjem fra skolen uten å alltid være lange dager på SFO.

Mer tid.
Familien min.
En følelse av å ikke være alene.
En heiagjeng som motiverer meg.

Hadde det ikke vært for pandemien, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde vært student i dag. Endelig er jeg på god vei til å få livet mitt tilbake.

Si gjerne “hei” i kommentarfeltet eller kommenter hva du synes om innlegget, da blir jeg glad!

You might also enjoy:

Leave A Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *